Hvem er de innvandrerne vi ikke vil ha i landet?

I går ble nok en utvisningssak løst fra UNE og UP sin side, da Taiman Agid Fatah ble deportert til Irak. Denne saken har fått en del oppmerksomhet. Taiman er 27 år, kom til Norge som 14-åring sammen med familien sin. Asylsaken deres ble behandlet tre uker etter at han fylte 18, og UDI behandlet den derfor selvstendig, så mens familien hans fikk opphold, fikk han beskjed om å reise «hjem». Nå har han bodd i Norge i 13 år, noe som ifølge UNE ikke gir grunnlag for særskilt tilknytning til landet, tvert i mot gir det grunnlag for innreiseforbud.

Folks reaksjoner er sterke, særlig i miljøet rundt familien. Men dette er en politikk som den norske befolkningen har valgt, og det har stadig blitt stemt for innstramming i asylpolitikken. Hvorfor velges en streng innvandringspolitikk når så mange mennesker protesterer når Yalda, Neda, Taiman, Nathan, Maria Amelie skal sendes ut av landet?

Jeg tror det blant annet handler om sympati, identifisering og likhet. Folk vil ikke ha den massen av innvandrere som dukker opp i mediene i form av statistikk og skrekkhistorier. Velgerne vil ikke ha de 6 900 personene som fikk asyl i Norge i 2013 (http://www.udi.no/Nyheter/2014/Migrasjon-2013/), for når vi ser for oss dette tallet ser folk 6 900 asylsøkere som kommer hit for å utnytte systemet. Vi ser ikke 6 900 helt ulike personer, fra ulike land og med egne motiver, som ikke ser noen mulighet til å fortsette et liv i sitt hjemland, av 6 900 ulike årsaker.

Men når den personen som får avvist sin søknad er en person i vårt nærmiljø, som vi har hørt historien til, eller som snakker flytende norsk og tror på den samme guden som oss, og som vi har «godkjent» som en av oss, da blir det annerledes. Selv Christian Tybring-Gjedde kjempet for saken til en familie fra Iran som han kunne identifisere seg med.

Vi vil ikke ha den massen av innvandrere det står om i avisene inn i landet vårt, men vi vil ha de individene vi lærer å kjenne, som blir en av oss. Problemet er jo at dette stort sett er de samme menneskene.

Varig teknologi

Dette er en perfekt dag for å spre ordet om Phonebloks, med tanke på FNs klimarapport som i dag ble offentliggjort. Den kan med enda større sikkerhet enn før si at klimaendringene er menneskeskapte, og at temperaturene stiger enda raskere enn tidligere antatt.

Phonebloks er en ide om en smarttelefon designet for å vare, i motsetning til dagens teknologi som ikke er laget for å vare stort lenger enn et par år. Ideen er at hvert komponent er utskiftbart og oppgraderbart, litt som de gammeldagse stasjonære pcene (de finnes faktisk enda!).

Dette mener jeg er på høy tid, og jeg håper håper håper håper vi om ikke altfor lenge kan finne denne fantastiske dingsen i butikkene, og at det sprer seg til andre typer teknologi også.

Sjekk videoen:

Imagine a world without borders

Jeg har lenge vært tilhenger av store tanker, å forestille oss en bedre og helt annerledes verden, å tenke utopisk. Jeg ser på utopier og tankeeksperimenter som et verktøy som kan hjelpe oss til å se hvilke endringer vi vil se i verden. Hvis du ser for deg ditt idealsamfunn hvordan ser det ut, hvor langt unna er dagens samfunn og hvilke endringer må gjøres for å komme nærmere? Dette er spørsmål vi kan ha godt av å stille oss selv innimellom.

Bridget Anderson sier at dagens grenser er så politiske, så unøytrale at de vedlikeholder ulikhet. Hennes idealsamfunn har nøytrale grenser som ikke diskriminerer.

Hverken jeg eller Bridget Anderson er tilhenger av totalitarisme, men at det går an å ha to tanker i hodet på en gang. En utopisk og en realistisk. Jeg har skrevet om utopier og hvordan jeg mener de er nyttige tidligere her.

Stadig møter jeg andre studenter som ser på dette som virkelighetsfjern tenking som misleder oss. Jeg synes det er trist hvis vi som er unge, uformede og idealistiske, vi som skal ha fremtidens nye ideer, setter oss fast i kyniske, ukreative og realistiske oppfatninger. Hvor havner verden da?

Hvorfor jeg stiller migrasjonsspørsmål

Hjernen min har våknet, og jeg bruker hver dag til  reflektere over ulike sider av samme sak. Jeg forstår bedre og bedre hvorfor jeg studerer det jeg gjør, og hvor viktig det er for hele vårt samfunn å finne gode løsninger og svar.

For meg er forflytting, migrasjon og tilpasning helt naturlige prosesser, og ikke noe vi bare finner hos mennesker. Vi har alltid flyttet oss etter ressursene, og det var da vi ble bofaste at vi begynte å utvikle institusjoner, byer, stater, nasjoner. I den store historien er ikke det så lenge siden. Det er når mennesker har fortsatt å flytte på seg på kryss og tvers av disse regimene, at det har begynt å skape utfordringer. Selv om flytting og kulturell utveksling alltid har funnet sted har det nå blitt et problem innenfor de konstruerte rammene. Kulturinnflytelse har ledet oss fremover, mennesker har alltid migrert, hvorfor har vi skapt regimer der grupper ikke lenger har rett til å gjøre nettopp dette? Hvordan kan dette plutselig nå, i følge noen, ødelegge oss, når det så lenge har vært en del av vår utvikling?

De rammene vi har skapt for samfunnet vårt er gode verktøy, nyttige for vår avslappede hverdag. Vi slipper mange bekymringer, vi slipper å sloss for det vi har skaffet til veie, slipper å løpe fra løver, kan sove godt om natten og nyte dagen.

Så vi skal ikke kvitte oss med rammene. Men jeg tror det er en grunnleggende utfordring for vårt postmoderne samfunn å fikse dette. Vi må finne ut hvordan mennesker kan fortsette å migrere, følge ressursene, søke å forbedre egne liv, hvordan vi kan leve side om side med ulike kulturer og tradisjoner i fred. Hvordan må rammene våre justeres for å opprettholde denne menneskelige prosessen? Vi kan ikke la våre gode demokratiske stater og velferdssystemer ødelegge for oss som mennesker. Vi må få det til å gå i hop.

This girl is on fire

 

 

Jeg skal endelig begynne på en mastergrad! Nå er det ingenting å utsette, vurdere for og imot, eller ikke tørre, nå er det bare å flytte og bruke to år på noe jeg har gledet meg veldig til. De siste månedene har forskning føltes så fjernt, men plutselig måtte jeg plukke opp et fagtidsskrift på Narvesen,  lese kompliserte aviser og nyte det. Det føles som å våkne fra en dvale.

Kjipt å flytte fra Tøyen, bare.

10 år som samfunnsengasjert!

I dag er det 10 år siden Bush startet (den andre) Irak-krigen, og det betyr for meg 10 år med samfunnsengasjement. Det begynte selvfølgelig 11. september 2001, med å komme hjem fra skolen i 9. klasse og se på nyheter isteden for de vanlige såpeoperaene. Men det var da Bush erklærte krig mot Irak at jeg begynte å forstå hvordan verden var skrudd sammen, hvordan makt og politikk påvirker helt vanlige folks liv på alt fra de mest hverdagslige til de livsfarlige måtene.

Det gjorde et så stort inntrykk på meg at jeg tegna en by med moskeer og minareter som brant i dagboka mi.

Etter det har denne hendelsen vært et bakteppe for det jeg har lært om demokratisering og krigføring. Det var et lysende eksempel da jeg lærte om humanitære intervensjoner, rett og urett krig.   På en urett krig. Jeg har lært om demokratiseringsprosesser som en lang, innvendig prosess som innebærer en hel befolkning, utdanning og tilbakeslag slik vi ser i den arabiske våren. USAs holdning til demokratisering som noe de kunne gå inn og skape i Irak og Afghanistan har derimot vist meg hvor store feilgrep mektige politikere er i stand til å gjøre og hvordan makt kan forvirre. Og det har vært min motivasjon for å stadig lære mer, forstå mer og tenke mer på hvordan verden henger sammen.

Om min generasjons politiske oppvåkning og Irak-krigen: http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2013/mar/18/iraq-war-handprints-political-activist

Slagplan for arbeidsledige

Når jeg er på vei til å bli sittende i sofaen dagen lang er det på tide med en slagplan.

P1000496

– Stå opp og nyt frokosten. Les avis og nyt at det blir lysere.

– Ha alltid bittelitt godis i skapet. Ikke sånn at du propper deg full av sjokkis dagen lang, men sånn at du kan ta en liten bit når søknadsskrivinga blir for tung.

– I en perfekt verden burde arbeidsledige skrive søknader hver dag, men for meg står det som en oppskrift på veien til antidepressiva. Det er forskjell på hvor lang tid man bruker på en søknad, og hvor mange som skal til før man kreperer. Mitt mål er to-tre i uka.

– Gjør andre ting. Ha prosjekter. Jeg reorganiserer bildene mine og redigerer bilder fra ferier for lenge siden som har støva ned siden. Også prøver jeg å lese bøker som har blitt stående for lenge i hylla.

– Vær sammen med folk. Dette er det punktet jeg er desidert dårligst på, og som for meg fremstår som vanskeligst, men nå har jeg satt meg som mål å være ute blant folk, og MED folk tre ganger i uka. Hunder er ikke folk.

– Jeg leser ikke selvhjelpsbøker, men denne oppskriften her har foreløpig vært bra for å komme meg ut av de verste «synes synd på meg selv»-periodene, og innebærer en bra «oppskrift».

2012-10-02 10.54.17

Aldri hadde jeg på forhånd trodd at det kunne være så kjedelig å gå fra å være i en jobb (som jeg riktignokelsket) og til å ha fri hver dag. Det åpner selvfølgelig for mange nye muligheter, men for meg har det medbrakt masse selvrefleksjon langt inn i det uproduktive. Jeg har til og med vurdert å begynne på en bachelor i meteorologi, fordi jeg fant en jobb på jan mayen jeg fikk lyst på. Der og da, altså, kanskje ikke sånn i det store og hele. Og jeg har det siste året kommet inn i en rytme der jeg først og fremst jobbet, og ikke har hatt så mange hobbyer og sosiale vaner. Så der ligger utfordringa nå.

 

The Top 10 Relationship Words That Aren’t Translatable Into English

Siden det tydeligvis er vanskelig å kombinere blogging med å være valpemamma gir jeg dere noe fint jeg fant på internett. Nærmere bestemt på Bigthink.com, 10 kjærlighetsord som ikke finnes på engelsk. Så mange fine ord for ting ulike språk har!  For de som ikke vil trykke på link, kopierer jeg innholdet her:

Mamihlapinatapei (Yagan, an indigenous language of Tierra del Fuego): The wordless yet meaningful look shared by two people who desire to initiate something, but are both reluctant to start. 

Oh yes, this is an exquisite word, compressing a thrilling and scary relationship moment. It’s that delicious, cusp-y moment of imminent seduction. Neither of you has mustered the courage to make a move, yet. Hands haven’t been placed on knees; you’ve not kissed. But you’ve both conveyed enough to know that it willhappen soon… very soon.

 

Yuanfen (Chinese): A relationship by fate or destiny. This is a complex concept. It draws on principles of predetermination in Chinese culture, which dictate relationships, encounters and affinities, mostly among lovers and friends.

From what I glean, in common usage yuanfen means the «binding force» that links two people together in any relationship. 

But interestingly, “fate” isn’t the same thing as “destiny.” Even if lovers are fated to find each other they may not end up together. The proverb, “have fate without destiny,” describes couples who meet, but who don’t stay together, for whatever reason. It’s interesting, to distinguish in love between the fated and the destined. Romantic comedies, of course, confound the two.

 

Cafuné (Brazilian Portuguese): The act of tenderly running your fingers through someone’s hair.

 

Retrouvailles (French):  The happiness of meeting again after a long time. 

This is such a basic concept, and so familiar to the growing ranks of commuter relationships, or to a relationship of lovers, who see each other only periodically for intense bursts of pleasure. I’m surprised we don’t have any equivalent word for this subset of relationship bliss. It’s a handy one for modern life.

 

Ilunga (Bantu): A person who is willing to forgive abuse the first time; tolerate it the second time, but never a third time.

Apparently, in 2004, this word won the award as the world’s most difficult to translate. Although at first, I thought it did have a clear phrase equivalent in English: It’s the “three strikes and you’re out” policy. But ilunga conveys a subtler concept, because the feelings are different with each “strike.” The word elegantly conveys the progression toward intolerance, and the different shades of emotion that we feel at each stop along the way.

Ilunga captures what I’ve described as the shade of gray complexity in marriages—Not abusive marriages, but marriages that involve infidelity, for example.  We’ve got tolerance, within reason, and we’ve got gradations of tolerance, and for different reasons. And then, we have our limit. The English language to describe this state of limits and tolerance flattens out the complexity into black and white, or binary code. You put up with it, or you don’t.  You “stick it out,” or not.

Ilunga restores the gray scale, where many of us at least occasionally find ourselves in relationships, trying to love imperfect people who’ve failed us and whom we ourselves have failed.

 

La Douleur Exquise (French): The heart-wrenching pain of wanting someone you can’t have.

When I came across this word I thought of “unrequited” love. It’s not quite the same, though. “Unrequited love” describes a relationship state, but not a state of mind. Unrequited love encompasses the lover who isn’t reciprocating, as well as the lover who desires. La douleur exquise gets at the emotional heartache, specifically, of being the one whose love is unreciprocated.

 

Koi No Yokan (Japanese): The sense upon first meeting a person that the two of you are going to fall into love. 

This is different than “love at first sight,” since it implies that you might have a sense of imminent love, somewhere down the road, without yet feeling it. The term captures the intimation of inevitable love in the future, rather than the instant attraction implied by love at first sight.

 

Ya’aburnee (Arabic): “You bury me.” It’s a declaration of one’s hope that they’ll die before another person, because of how difficult it would be to live without them.

The online dictionary that lists this word calls it “morbid and beautiful.” It’s the “How Could I Live Without You?” slickly insincere cliché of dating, polished into a more earnest, poetic term.  

 

Forelsket: (Norwegian):  The euphoria you experience when you’re first falling in love.

This is a wonderful term for that blissful state, when all your senses are acute for the beloved, the pins and needles thrill of the novelty. There’s a phrase in English for this, but it’s clunky. It’s “New Relationship Energy,” or NRE.

  

Saudade (Portuguese): The feeling of longing for someone that you love and is lost. Another linguist describes it as a «vague and constant desire for something that does not and probably cannot exist.»

It’s interesting that saudade accommodates in one word the haunting desire for a lost love, or for an imaginary, impossible, never-to-be-experienced love. Whether the object has been lost or will never exist, it feels the same to the seeker, and leaves her in the same place:  She has a desire with no future. Saudade doesn’t distinguish between a ghost, and a fantasy. Nor do our broken hearts, much of the time.